Ved første visning satt jeg med konstant hakeslepp. Andre og tredje gang også. Egentlig så gjør jeg det fortsatt. Det er forkastelig, men også vanvittig morsomt. Det er en naturtro kopi av min egen fantasi da jeg lekte krig som liten. Utstyrt med dødelige vannpistoler gjør disse kidza alt i sin makt for å banke livskitten ut av hverandre. Elektrosjokk, mafiaoppgjør og kaldblodig henrettelse av teddybjørner er bare toppen av isfjellet. Videoen er en hyllest til det destruktive barnesinnet. En blanding av nostalgi og visuell ”deathporn” (actionfilm).

Ifølge regikollektivet Megaforce har hverken de eller Is Tropical noen politiske hensikter. Det er bare en naiv og munter historie om å lekedrepe kompisen din. Filmen er allikevel åpen for etisk tolkning. Filmskaperne ble møtt med skepsis fra foreldrene og entusiasme fra barna. En seksåring skal ha sagt: ”håper ikke dere putter inn blomster og sommerfugler, jeg vil ha blod!” Alle mennesker har voldsfantasier. Barn leker ut fantasiene, mens de fleste voksne skjuler dem så godt de kan. Man får jo velge selv hva man mener er mest sunt.

Barn er ikke voldelige fordi de ser for mye skyting i spill og film. Mennesker er morbide fra fødselen av. Denne form for lek har vært gjeldende siden vikingbarn sloss med tresverd ved elvebredden. Om Sigurd Drakedreper hadde sett denne filmen ville han nok også kjent seg igjen.

Så her er ”barna nå til dags”. Etter min smak den beste musikkvideoen i 2011. Enkelt, makabert og skrekkelig morsomt. Så om du ikke syns slike aktiviteter er greit, kan du jo trøste deg med at de er ute å leker istedenfor å sitte inne og se på tv.

Jeg føler at jeg er med på en episk reise gjennom en syk manns drøm. Referanser og metaforer kastes rundt i mangfold. Menneskesinnet er en mørk og umoralsk kraft, drevet av seksuelle drifter. Det er som om regissøren Nicolás Méndez har sølt hele sin fantasi og fetisj over filmlerretet. Filmen er en slags vintage montasje som henter inspirasjon fra alle verdens hjørner. Okkultisme, mykporno, husmorsromaner, stigmata, geometrisk pixel animasjon – rekken er lang.

CANADA kollektivet mener at humor er det eneste som kan redde dem fra narssisismen. Alle deres videoer har utspring i det franske utsagne “Joie de vivre”. Det noe sånt som, “den jublende gleden av livet og ånden”. Dårlig oversatt, men det er noe deilig bohemsk over det hele.

Det er ingen grunn til å bare se denne videoen en gang, for som Mendez sier selv: Appetite comes with eating.

Denne videoen er spesiell på mange måter. De fleste musikkvideoer er finansiert av artisten eller plateselskapet, men her er det den amerikanske ”fast-casual” kjeden Chipotle som står bak. Gjennom sitt eget veldedeighetsfond motarbeider de en økende trend, der småbønder går konkurs og må flytte fra gårdene sine. Som en del av markedsføringen tok de kontakt med Karen O fra Yeah Yeah Yeahs og regissør David Altobelli. Resultatet ble en Willie Nelson cover og en vakker musikkvideo.

I filmen ser vi hvordan et fraflyttet hjem blir vandalisert av tre unge gutter. Gjennom gjenstandene de ødelegger får man innblikk i livet til dem som en gang bodde der. Kommersialisering og industrialisering er temaer som hjemsøker filmen. Riktignok er dette en romantisering av bondelivet, men den forteller også noe om hvilken retning det amerikanske samfunnet er på vei og hvem som betaler prisen for stadig større satsing på effektivisering og sentralisering. Et gammelt tema med andre ord, men gjennomført med et nytt perspektiv og på en forfriskende måte.

På grunn av den tydelige moralen og det politisk korrekte budskapet i filmen, kunne dette fort blitt like klissete som smågodt i en svett lomme. Heldigvis gjør denne videoen meg interessert i historien og situasjonen, og lar meg glemme at dette er et betalt budskap.

Filmen er skutt med RED Epic, et meget lys-sensitivt kamera som gjør det mulig å lyssette bildene med små lommelykter. Dette setter mye av stemningen i filmen og er med på å skape det spøkelsesaklige universet. Scenografien i filmen er detaljrik og mye av fortellingen er integrert i hvordan det forlatte huset er innredet. Her ligger noe av kjernen i David Altobelli sin ettertenksomme og subtile fortellerstil.

Karen O sin versjon av “Mama, Don’t Let Your Babies Grow Up To Be Cowboys” og David Altobelli sine bilder, er en av de mest minneverdige musikkvideoopplevelsene i 2011. Se selv:

Den danske regissøren Martin De Thurah gir meg gåsehud i denne videoen. Med kjærlighet og sanselighet, portretterer han en ungdomsdrøm i vakker verden. Skutt i løpet av en natt i en av Berlins drabantbyer, følger vi en jente som tar farvel med vennegjengen, og deres ritual for å forberede hennes for vei videre i livet.

Martin var egentlig maler, men livet som ensom billedkunstner ble for klaustrofobisk. Han søkte seg mot en kunstform som var mer egnet for samarbeid og sosialisering, og film var et naturlig valg. Litt tilfeldig ble han utdannet animatør, ettersom han ikke turte å tenke på seg selv som regissør. Etter studiene fikk han allikevel anledning til å sitte i sjefsstolen. Mew, Fever Ray og Røyksopp er bare noen av navnene som nå står på hans merittliste, og Martin de Thura har etter et par år etablert seg som en av de mest spennende stemmene i musikkvideobransjen.

Martin sier selv at kos og kjærlighet er viktig for resultatet, og god mat. Han bruker ofte personlige opplevelse fra barndommen og ungdomstiden i filmene sine. Tematisk er lengsel ofte et gjennomgående tema. Lyssettingene i filmene hans er enkel, men velgjort, noe som kanskje et resultat av hans bakgrunn som maler. I denne videoen kommer alle disse elementene til sin rett, og smelter sammen til noe vakkert.

Martin De Thurah skulle også lage en musikkvideo til Kanye West sin siste plate, men desverre ble ikke prosjektet gjennomført på grunn av tidspress. Forhåpentligvis vil vi få se resultatet av et slikt samarbeid i fremtiden, for det kunne blitt stort! Enn så lenge får vi kose oss med James Blake og Martin De Thura sin vakre ungdoms nostalgi i Lindisfarne.

På 5. plass finner vi en av mine favorittlåter fra året som har gått, M83 – Midnight City.

Jeg skulle virkelig ønske at denne videoen var anslaget på en spillefilm og ikke bare en musikkvideo. Jeg tror nemlig regiduoen Fleur & Manu ville laget tidenes mest interessante superheltfilm. Produsentene bak den britiske tv-serien Misfits burde se denne videoen og ansette disse to med en eneste gang.

I 2010 ble Fleur & Manu shortlistet med hele 3 musikkvideoer på UKMVA. Etter det var det mye spenning knyttet til deres samarbeid med M83. I briefen fra bandet var det bare et kriterium: videoen skulle inneholde barn. Så da de pitchet ideen sin til bandet og fikk klarsignal, brukte de kun 3 uker å få filmen ferdig, og det er ganske vannvittig.

I videoen møter vi fem instutisjonsbarn med helt spesielle egenskaper. I et blast og grått univers fortelles historien om oppstarten til en helt unik ungdomsgjeng som er på vei mot ville eventyr. Det er dette som fasinerer meg så voldsomt. Hvordan vil disse små barna klare seg? Hvem er de som personer og hvilke store krefter er det egentlig som lurer i disse små kroppene? Om disse to gutta fikk frie tøyler til å lage spillefilm, så tror jeg vi hadde fått sci-fi på Spielberg nivå, om ikke enda bedre.

Her har vi to karer med et ganske universalt problem. Disse to kompisene har problemer med å holde kontroll på underlivet sitt i nærheten av lettkledde damer. De aller fleste gutter og menn kan vel kjenne seg igjen i dette. Det som kanskje er litt unormalt, er at Armand Van Helden og A-Trak er underlivene deres.

Grisete som han er, var Keiths første tanke at det skulle være to karer med enorme peniser. Det var utgangspunktet for ideen, men bare en uke i forkant av innspilling bestemte de at Armand Van Helden og A-trak skulle ta rollen som de gigantiske penisene, og gutta gjør en utmerket rolle som ulvehylende underliv.

Keith Schofield har i tidligere videoer brukt kjedelige elementer som sensur og rulletekster, på en ny og forfriskende måte. Se også den hysterisk morsomme Diesel reklamen hans. Man kan godt si at Keith ser muligheter hvor andre ser noe kjedelig. Mannen har også en klar mening om de siste musikkvideotrendene: “Why do all dance videos have to have the same escapist fantasies, girls in bikinis and cheesy choreography? In this clip we’re focusing on what truly matters to man: his penis.”

Kanskje ikke så rart at flere youtubere har følt seg visuelt voldtatt av denne videoen. På grunn av sitt seksuelle innhold må man derfor logge seg inn på youtube for å få lov til å se den. Komplett umulig for 14åringer å se denne forstyrrende videoen da… Heldigvis.

Gjennom tre filmer har de gjort dypdykk i forskjellige sosiale kretser som på en eller annen måte dreier seg rundt motorkjøretøy. Rånere, russ og nå tilslutt samer. Kjøretøyene er allikevel bare statister i filmene, det er menneskene som er objektet i disse dokumentariske perlene.

Trier tar tak i rotnorske fenomener i norsk kultur. Alle tre filmene utforforsker det typisk norske, langt utenfor høykulturens rammer. Det er melankolske portretter av unge mennesker som sliter med det alle unge mennesker gjør. Med varme og omtanke, tar Trier for seg grupper som vanligvis blir sett litt ned på. De er ”utstøtte” fra samfunnet med sine egne normer. Alle filmene gir meg en følelse av melankoli. I Came Here føler jeg sier noe om tapt ungdomstid og det å være innesperret i utkantnorge.

Et annet spennende aspekt er Trier sin blanding av fiksjon og dokumentar. Det finnes jo knapt noe skille mellom disse tilnærmingsmåtene lenger og Trier bidrar fint til det. Det er nok ikke helt umerkelig å ha en flue på veggen som består av fem-seks filmarbeidere pluss kamera og lysutstyr. Hvor mye som er avtalt spill og hvor mye som er spontant vet jeg ikke, men det er uansett en bragd å skape denne troverdigheten med et stort kamerateam tilstede.

En venn sa til meg at når han får barn og skal forklare hvordan det var å være ung i starte av det 21 århundre, vil han vise dem filmen Reprise. Det samme kan sies om Trier sitt musikkvideoprosjekt. Dette er rett og slett et lite stykke Norge.

Man Wolf er en karakter som Corey også har brukt i en reklamefilm tidligere. Da han fikk høre om at et hus I nabolaget skulle rives, var det duket for at Man Wolf skulle få  sin musikkvideodebut. Når man ser filmen så sier det seg nesten selv, at tanken om Man Wolf ble født ut av en hasjrøykende sen kveld.

Corey sin skatebakgrunn kommer tydelig fram i både estetikk og voldsomhet. Her er det opprør mot det etablerte og ødeleggelse av eiendom som er tingen. Naturlig nok fikk de mye oppmerksomhet og velvillige statister som gladlig ramponerte det idylliske huset. Ikke rart politiet ble tilkalt iløpet av innspillingen, men til og med de opptroppende politibetjentene syns dette var morsomt: “I hear you’re driving motorcycles through walls in there. That sounds cool.”

Når til slutt endelig Man Wolf finner sin sårt etterlengtende gullhånd på et noe overraskende sted, ja da er det duket for happy ending.

I god middelaldersk ånd blir vi vitne til de puritansk kristne sin bestraffelse av en ung og mystisk jente. Her har vi en bortimot perfekt narrativ video, full av konflikt og motstridende karakterer og en god bildefortelling. Historien har to tydelige vendinger som gir filmen en typisk tre-akt struktur. Dette er en musikkvideo som likeså godt kunne vært en kortfilm.

Det er nettopp det som ødelegger litt for min del. Filmen oppleves som litt spekulativ. Jeg får faktisk en følelse at det er en for god dramatisk kurve. Den virker litt skolert og distansert til de som skjer, og det har mye med musikken å gjøre. Blandingen av av middelaldersk heksejakt og de moderne 80-talls beatsene til Stargate gjør videoen ganske unik. De utfyller hverandre godt og det gir en helt ny mening til teksten, men det gir også en viss distanse til det triste som skjer.

Heldigvis er dette bare en liten negativ detalj i en film som oser av godt håndverk, så her kommer 9. plassen:

Hver gang jeg ser en av CANADA sine videoer, blir jeg sittende å lure på hva jeg har blitt utsatt for. Denne filmen kan vel kort oppsummeres som et velvalgt sammensurium av tankespinn rundt en flott sommerdag. Jeg blir rett og slett full av sommerfugler i magen av å se på denne videoen. Jeg blir så yr at om videoen hadde hoppet ut av skjermen og kysset meg, ville jeg dødd lykkelig.

Nanna Øland Fabricius, som er artisten bak Oh Land, gjorde et klokt valg da hun utsatte plateslippet sitt tre måneder for å kunne få samarbeide med disse gutta. Nanna var ballettdanser, men pga skader startet hun med musikk istedenfor, og det er jeg enormt glad for. Jeg har gått rundt og sunget på denne sangen siden jeg hørte den for første gang i September.

Det er ingen umiddelbar logikk i hvordan ting henger sammen i CANADA sine videoer, men av en eller annen grunn virker det helt naturlig og riktig. Filmen oser av fortellerglede. Det er så mange morsomme ideer i denne filmen at den krever ganske mange igjenomvisninger for at man skal få alt med seg . Som kronen på verket er alt filmet på god gammeldags analog film, noe som også hjelper på å gi filmen en kul Technicolor look.

CANADA går sine egne veier når det gjelder etterarbeid. Alle effekter er gjort ”i kamera”. De sier selv at dette er deres eneste våpen for å holde på en form for sannhet, i en stil som først og fremst er drevet av fantasi og absurde ideer. En slik tankegang gjør jo prosessen mye mer vanskelig, men det er i god tråd med tanken om at når man virkelig må jobbe for å oppnå noe, vil resultatet bli bedre.

Døm selv!