Edits.no

Det er noe skummelt og mørkt med popmusikk som gjør at det er farlig deilig å høre på når det først sitter som det skal. Det gjelder ikke bare popmusikk, men det er nesten uten unntak pop-elementene i musikken som gjør at det resonerer så godt i kropp og sinn. Det er ikke noe man som oftest snakker om offentlig, og heller ikke noe man setter på mens det er andre tilstede, men jeg kan ikke noe for at jeg digger det rått langt inne i meg. Det er selvfølgelig helt lov for mange å like disse artistene, men “de er unge, de vet ikke bedre”. De lærer nok snart hva god musikk er, eller de går i det minste over til P2 istedenfor P3. Det er ikke de samme menneskene som leser dette, men jeg tror alle som gjør det kan nikke gjenkjennende. Vi har guilty pleasures alle sammen, og vi skuler de godt.

Det er ikke nødvendigvis den samme musikken vi faller for, og smaken er nok like forskjellig her som ellers, men det er like deilig å høre på. For noen er det gamle svisker og ungdomsminner, mens for andre er det kanskje ønsket om å være ung igjen nå og høre på dagens listemusikk selv om vi egentlig liker noe annet. Selv er jeg svak for både gamle og nye guilty pleasures, men de gamle er det liksom litt lov å like, for det er tross alt bevist at er god musikk og godt håndverk. De har kanskje ikke tålt tidens tann alltid, men de har i hvert fall bevist noe ved å holde så lenge.

De som er litt verre å innrømme er dagens overproduserte og nøye kalkulerte hits. Det er en egen vitenskap, og vi vet det, men vil liksom ikke falle for det. Jeg har selv alltid vært svak for Britney Spears, og har nesten gjort det til min greie at jeg kan innrømme det for omverdenen. Jeg er ikke så kred-hore at jeg ikke også har beina på jorda og ser produksjonsverdien i en gjennomført Max Martin produksjon.. men det er ikke derfor jeg liker den. Jeg liker den fordi jeg føler meg glad av å høre på den. Akkurat som jeg etter noen år i København har hørt litt for mye på Medina. Jeg hører faktisk på henne akkurat nå, for å kjenne på hvor godt det er, og for å komme i stemning til å skrive denne artikkelen. Den ene hånden min har lyst til å skru av Last.fm scrobbleren min, så ikke folk ser hva jeg hører på, mens den andre holder takten til musikken og sammen skriver de videre.

Det skal også med her at jeg syntes det er trist å høre på mye av musikken som renner i jevn strøm ut av radioer og hitlister. Jeg er ikke noe altoppslukende hitlistedyr, og det tror jeg det er få musikkinteresserte som er. Det er dessverre langt mellom hver gang jeg kjenner det rykke litt ekstra i seratonin-pumpa i kroppen av en ny sang jeg hører. Mange artister klarer det bare en sjelden gang, og enda flere bare en eneste gang, og da er det nok enda sjeldnere deres egen gjerning. Noen har flaks, andre har gode produsenter.

Et av de bedre tv-programmene statskanalen har laget de siste årene er Landeplage med Ravi. Ikke fordi all musikken var så god, men for å høre folk snakke grundig gjennomtenkt om musikk som i stor grad var laget på litt flaks og en god dag. Overraskende mange av sangene som ble presentert i serien tror jeg ble laget uten at de visste at de laget en kjempehit i gjerningsøyeblikket. Ikke at det ikke var målet, men vitenskapen om hvordan den ble så stor tror jeg ikke mange av artistene kjente til når de satt der å skrev eller spilte seg frem til akkurat den sangen. Her kommer også fenomenet one-hit-wonder inn, for det er ikke alltid de skjønner kjemien i ettertid heller, og dermed ikke klarer å gjenskape det.

Grunnen til at man holder disse sangene skjult, kan ofte sees i sammenheng med de assosiasjonene man har til nettopp de andre som liker den. Det skaper et identitetsproblem, fordi musikken du liker sier mye om hvem du er og hvordan du og andre grupperer deg selv. Det er kanskje en litt brysk påstand, men i bunn og grunn tror jeg det sier mye om hvorfor dette fenomenet finnes. Knut Schreiner snakker noe om dette i en episode av et annet NRK program, Trygdekontoret. Han sier også at det ofte er greit å like en sang som i utgangspunktet ikke er lov å like, når den kommer i en coverversjon med et annet band. Man får da andre referansepunkter som passer bedre. Det har nærmest gått sport i å gjøre fine akustiske coverversjoner av de store poplåtene de siste årene, og da hører man hvor gode låter det er som ofte ligger i bunn. Videre konkluderer Schreiner allikevel med at dette med guilty pleasures muligens er et døende fenomen. Det nå er nærmest blitt idealet å være åpen for mange forskjellige musikkstiler, mot tidligere hvor det var mye tydeligere segmenterte grupperinger. Det er jeg helt enig i, men jeg er fortsatt ikke helt rak i ryggen når jeg snakker om mine mørkeste musikalske hemmeligheter. Uansett om det er snakk om å dra fram mine gamle Gry Jannicke Jarlum plater, søke frem Enigma på Spotify eller sette på videoen til Medina og Burhan G på YouTube.